The end!

Ja, om noen gidder å bla lenger ned så kan dere se tankene mine de siste ukene. Det var trist å dra. Men det er vel ikke så mange som leser dette, dere har vel fått mer enn nok detaljer fra meg!! :)

Men må jo fortelle om Limbe og! Vi var på paradis på jord de siste 10 dagene. En nyyydelig strand uten like! Der ble vi godt tatt imot på hotellet og hadde dager med masse god mat og drikke. Jeg presterte å få vannkopper for andre gang... det var jo ikke like festlig, men jeg funket fint i formen selvom! :)



Før vi dro fra N'gaoundere hadde vi en nyyydelig 7 retters middag med familien Bischler! Det var den perfekte avslutning på et fantastisk opphold med nydelige mennesker. Jeg har aldri spist 7 -retters før, så det var jo litt av en opplevelse at første gang skulle bli i Afrika! :)

Vi hadde en fantastisk avskjed på flyplassen i N'gaoundere. Finn Ove - sjefen på stasjonen kjørte oss til flyplassen. mario var også med. Der ble vi møtt av 2 stk fra sykehuset som kom for å vinke oss trygt avgårde. Og ikke minst ble vi møtt av direktøren for selveste telefonselskapet!! Da har vi jammen meg vært gode kunder når direktøren for et stort selskap kommer for å si hadet! :D Her ble det snørr og tårer...

Nå som jeg er hjemme og tilbake i den nye hverdagen er det mange tanker som svirrer. De første dagene/ukene var på sitt vis litt vasnkelige. Jeg følte ikke at så mange forstod meg og det jeg hadde opplevd. Og jeg følte at folk var interessert med modifikasjoner. Det er ikke bare bare når man kommer hjem med hodet fyllt av opplevelser og elendighet, også vil ingen høre på... Vi kom hjem i den værste julestria, så det var absolutt kontrastfyllt... Jeg merket en forkjell på meg selv i julen og slik jeg har vært tidligere. Gavene betydde ikke det samme. Jeg ble for all del glad, men merkelig å sitte å fråtse i gaver når jeg vet at mange av vennene mine der nede sliter for å fø familien...

Så det var blandede følelser med å komme hjem. Nå er jeg inne i hverdagen igjen, og det føles greit. Men jeg savner uten tvil varmen, kulturen, menneskene og den enorme evnen til å ta vare på sine medmennesker. Det er vi rett og slett for dårlige på her hjemme.

Jeg vet mamma og Tore ikke liker det når jeg sier det, men jeg vil ned igjen. Jeg vil ikke at dette ventyret skal være over. Jeg føler ikke jeg har fått nok. Jeg føler ikke jeg har gjort det jeg kunne. Det er så mye jeg kunne gjort og utrettet der nede. Så det er nok oveer for denne gang, men jeg håper inderlig ikke at det er over for alltid...

Jah... Så var det hele over....

Jaja, jeg tenkte jeg fikk skrive en liten slutt på eventyret mitt.

19 desember ankom vi Norge igjen. Avslutningen på vårt Kamerun opphold var virkelig fantastisk. I desember var det daglig visning av jul i skomakergaten på internatet, noe som gjorde at julen ble litt mer virkelig. Det var jammen ikke lett å få julestemining i 25 grader... Men alle på stasjonen gjorde fantastisk innsats for å få julestemning! Lilla duker, adventskalendere, juleveksted! Ja, alt det måtte være! Det var julestjerner i vinduene, og det var koselig å spasere på stasjonen på kveldstid.

Jeg fant forresten et innlegg her nå som jeg skrev før jeg dro fra stasjonen som jeg aldri fikk lagt ut pga at internettet ikke funket. Legger det ut jeg!

Nå nærmer slutten seg med stormskritt her… Det går skummelt fort… I dag er det 2 uker og 2 dager til vi står på flesland igjen. Så nå har hodene våre begynt å innstille seg på pakking og planlegging. Vi har også så smått begynt å si hadet til folk rundt omkring. På fredag hadde hushjelpen vår sin siste dag. Jeg fikk faktisk tårer i øynene når vi skulle si hadet. Og hun hadde uendelig mange fine ord til oss. Søte Atta! Kommer til å savne den gode maten, at huset blir kostet og vasket og det blide ansiktet. Kommer ikke til å savne at hun braser inn døren klokken 7 på en fridag når jeg har mest av alt lyst å sove bare pittelitt til. :) Kommer heller ikke til å savne de uante mengdene med olje i maten… Men vi fant en løsning mot dette. Vi kjøpte den dyreste oljen på markedet. 80 kr for en flaske. Da ble hun så sjokka over at vi hadde sånn dyr olje at hun brukte bare litt. Så nå, etter å ha hatt den oljen lenge har vi masse igjen! Før kunne hun bruke en flaske på en uke omtrent.

Ellers så har vi vært ute å spist litt i det siste. Vi var på en fiskerestaurant i byen. Dette så egentlig bare ut som et vanlig hus. Der inne stod det noen kurver med rå fisk. Der plukket vi ut fisken vi ville ha før vi gikk å satt oss. Valgte type og størrelse og hva vi ville ha som tilbehør. Så gikk vi inn i en stue med dyyype sofaer og ventet på maten. De kom med en balje som vi kunne vaske hendene i, for vi skulle jo såklart spise med hendene. Så der fikk vi etter en stund servert en hel grillet fisk, med skinn og hode og det hele. Det var kjempegodt! Og det var jo litt gøy å spise med fingrene også! :)
Vi var på en annen ”restaurant” og på lørdag. Det er en sjappe der noen står å griller kjøtt på gaten. Også satt vi oss på noen benker midt på gaten, og fikk servert maten. Det var i alle fall godt!! Det var så gøy å sitte sånn midt på gaten og få maten servert. Og tror dere det var noen så kikket på oss?? Øhm, ja! Folk hvisket og tisket om at det satt 6 nasaraer der å spiste. En som heter Annbjørg tok oss med.

Ellers så er det jo advent nå. Her på stasjonen er de veldig flinke til å lage julestemning i solen. Det er liksom ikke lett å få julestemning når solen skinner, støv over alt og vi vandrer rundt i shorts. Men her har de med seg julepynt, og pynter i vinduer og hus. Og de jentene som skal bo her i litt over et halvt år har laget julekalender til hverandre og adventsstake. Også er det juleverksted på kveldstid i biblioteket/bokkafèen/skolen. Og ikke minst! Klokken 18 hver dag viser de jul i skomakergaten! Gøy! Så da samles alle ungene, og noen av oss store ungene! Kjempekjekt! Og på lørdag når det var 1 desember kjøpte vi masse Fanta. De har nemlig en rød fanta her som heter fiesta og de ikke har i Norge. Den smaker helt likt som julebrus!! Mmmmm!! Også spiste vi litt av all den godisen vi fikk i pakkene våre! Skikklig jule/lørdags kos! Og så spilte vi spill og koste oss.

Som vanlig blir bloggene mine litt oppstykket fordi det skjer noe hele tiden, så rekker aldri å fullføre det jeg begynner på. I dag er det onsdag, og i morgen er vår siste dag på sykehuset. Det blir så rart. Vi har fått venner her nede, venner vi er med daglig, og nå reiser vi fra de. Jeg reiser hjem til et liv i Norge, et liv de her nede om bare drømmer om. Jeg vil få lønninger jeg kan leve av, jeg kan gå på skole, jeg får gaver til jul. Her får de penger så det akkurat rekker. Og det er akkurat at det rekker for dem, jeg hadde ikke klart meg en uke. Vi vet ikke hvor godt vi har det. Jeg ønsker og håper at jeg kan holde kontakten med de her nede, og kanskje med tiden, når jeg begynner å tjene penger selv, at jeg kan hjelpe noen her nede. Det r så mange som sitter med dype ønsker om å kunne gå på skole, men som ikke har penger til å kunne det. Skolen er dyr he i Kamerun, mye dyrere enn i Norge. Og når lønningene ikke engang kan sammenlignes, så er det ikke enkelt. Men menneskene som jobber på sykehuset er altså så fantastiske mennesker. De kunne skiftet sykehus og fått bedre betalt, men de som jobber her ønsker av hele sitt hjerte å gjøre noe godt, å hjelpe. På det andre sykehuset kunne de fått både bedre lønn og masse svarte penger under bordet. Men de velger å jobbe på det kristne sykehuset. Og de gjør virkelig mye godt også. Nå når jeg har lært meg kulturen, så ser jeg hvordan omsorg de utfører her. Det er ikke som i Norge, men de gjør det på sitt vis. Det er altså så fantastiske mennesker her nede. Jeg kommer til å savne de masse. De er så ekte, ærlige og flinke. De har aldri ferie, de jobber 7 dager i uken. De hviler aldri, men de klager heller ikke. Det kan noen ganger lyse av dem at de er slitne, men de jobber på.


Oki… Sorg!!!!!!
Siste dag er over… I går, torsdag, hadde vi en hadet runde på sykehuset. Og i dag har vi hatt avslutning/avskjed i sykehuskirken… Det var altså så trist at dere aner det ikke. Tårene mine trillet. Det er liksom så rart, for når man sier hadet til noen i Norge, så er det liksom muligheter for å se de igjen. Men nå er det liksom ikke sikkert at jeg noensinne ser noen av de igjen. Vi har fått e-mail adresser og sånt, men det er så trist. Vi har tross alt jobbet med disse menneskene i 3 måneder, Fått oss gode venner og blitt godt kjent.
I kirken i dag så var det først gudstjeneste. Etterpå ble vi bedt om å stille oss foran, framfor alle, og vi fikk høre masse fine ord. Deretter fikk vi utdelt diplom/sertifikat med navnene våre på, og at vi har fulllført 3 mnd studier på forskjellige avd på sykehuset. Også fikk vi gave! Vi har ikke åpnet gavene ennå. Ingvild har bursdag den 12 des, så da skal noen åpne, jeg tror jeg vil spare min til julaften. En liten afrikagave under treet. :) Åh, jeg ble altså så rørt der jeg stod, foran alle, som klappet og når vi fikk pakke og diplom og alt. Etterpå var det ut av kirken for å si hadet til alle. Og tårene fortsatte å trille. Nei, det blir jammen trist å dra. Håper inderlig at jeg kommer meg ned her engang igjen. Dette kan ikke være min siste tid her… :)

Ellers, så klarte Synnøve, flink som hun er, å ta imot en baby på tirsdag. Hun var så flink. Jeg stod å så på, og hun var så rolig og balansert at det var en fryd å se på! Det ble en nyyydelig liten jente! Sååå søt! Det er så stort dette her! Ikke hver dag vi får ta imot små babyer liksom!

Nei, tror jeg avslutter. Dette blir en av de siste bloggene, for nå er det snart hjem til Norge. Vet jeg bør si at jeg gleder meg til å komme hjem, men nett nå er det så trist å dra, at jeg har mest lyst å bli.