The end!

Ja, om noen gidder å bla lenger ned så kan dere se tankene mine de siste ukene. Det var trist å dra. Men det er vel ikke så mange som leser dette, dere har vel fått mer enn nok detaljer fra meg!! :)

Men må jo fortelle om Limbe og! Vi var på paradis på jord de siste 10 dagene. En nyyydelig strand uten like! Der ble vi godt tatt imot på hotellet og hadde dager med masse god mat og drikke. Jeg presterte å få vannkopper for andre gang... det var jo ikke like festlig, men jeg funket fint i formen selvom! :)



Før vi dro fra N'gaoundere hadde vi en nyyydelig 7 retters middag med familien Bischler! Det var den perfekte avslutning på et fantastisk opphold med nydelige mennesker. Jeg har aldri spist 7 -retters før, så det var jo litt av en opplevelse at første gang skulle bli i Afrika! :)

Vi hadde en fantastisk avskjed på flyplassen i N'gaoundere. Finn Ove - sjefen på stasjonen kjørte oss til flyplassen. mario var også med. Der ble vi møtt av 2 stk fra sykehuset som kom for å vinke oss trygt avgårde. Og ikke minst ble vi møtt av direktøren for selveste telefonselskapet!! Da har vi jammen meg vært gode kunder når direktøren for et stort selskap kommer for å si hadet! :D Her ble det snørr og tårer...

Nå som jeg er hjemme og tilbake i den nye hverdagen er det mange tanker som svirrer. De første dagene/ukene var på sitt vis litt vasnkelige. Jeg følte ikke at så mange forstod meg og det jeg hadde opplevd. Og jeg følte at folk var interessert med modifikasjoner. Det er ikke bare bare når man kommer hjem med hodet fyllt av opplevelser og elendighet, også vil ingen høre på... Vi kom hjem i den værste julestria, så det var absolutt kontrastfyllt... Jeg merket en forkjell på meg selv i julen og slik jeg har vært tidligere. Gavene betydde ikke det samme. Jeg ble for all del glad, men merkelig å sitte å fråtse i gaver når jeg vet at mange av vennene mine der nede sliter for å fø familien...

Så det var blandede følelser med å komme hjem. Nå er jeg inne i hverdagen igjen, og det føles greit. Men jeg savner uten tvil varmen, kulturen, menneskene og den enorme evnen til å ta vare på sine medmennesker. Det er vi rett og slett for dårlige på her hjemme.

Jeg vet mamma og Tore ikke liker det når jeg sier det, men jeg vil ned igjen. Jeg vil ikke at dette ventyret skal være over. Jeg føler ikke jeg har fått nok. Jeg føler ikke jeg har gjort det jeg kunne. Det er så mye jeg kunne gjort og utrettet der nede. Så det er nok oveer for denne gang, men jeg håper inderlig ikke at det er over for alltid...